Skomakerens barn osv.

I går var det oppstart med danseleiken etter jula, og Alma har gått over til skjørtgjengen. Jeg har (inni mitt hode) delt inn danseleikdeltakerne i skjørtgjengen og tightsgjengen. Trenger vel egentlig ikke noe nærmere forklaring på hvorfor. Alma har tilhørt tightsgjengen. Tights er best, ingen protest. Synes Alma (guuuuuud hvor mange "diskusjoner" vi har hatt på mårranskvisten i vinter om problemstillingen tights med eller uten longs...). Til bursdagen sin fikk hun jo en sånn strutteskjørtting, men hun har ikke villa brukt den på danseleiken, før nå. Så i går troppet hun opp med ullundertøy og strutteskjørt. Nætt ja.

 
Se for dere dette barnet i strutteskjørtet, og rød/oransje ullundertøy under.

Det var kommet endel nye danseleikdeltakere, og det liker vi. Jeg synes det er veldig kult at det både er jenter og gutter der, og barn fra flere verdensdeler. Når i tillegg rullestolmannaen moi sitter på sidelinjen og ser på, så snakker vi vel nesten om et fargerikt fellesskap? Haha. Krølletrollet mitt hadde store vanskeligheter med å følge med på undervisningen i går, for etter et helt semester med danseleik har hun (tydeligvis) først oppdaget av ei av jentene mangler ei hånd.

Vi snakker ikke forsiktig kikking nå og da, vi snakker ikke at man legger merke noe til noe uvant og hvisker i øret på voksenpersonen (i dette tilfellet Hannis som deltok på dansinga sammen krølle), vi snakker ikke engang utrop som "se mamma, se på hånda!". Neida, Krølle sto pal og nistirret på jenta, mens alle sto i ring og dansa. Jeg bare så på blikket hennes hvordan det kvernet rundt inne i topplokket for å prøve å finne ut av hva det var hun egentlig så. Heldigvis ble det drikkepause etter ei kortstund, og Krølle ble raskt tilkalt til tilskuerbenken der vi måtte ta en prat om hva som er greit og hva som ikke er greit.

Selv er jeg jo vant til at unger glaner som bare det når jeg kommer i rullestol. Når de ser noe som er annerledes. Og det plager meg ikke. Små barn må stirre for å lære. Men Alma liker ikke at folk stirrer på oss når vi kommer i rullestolen. Etter at Alma har begynt å gitt uttrykk for at hun ikke liker det, så har jeg tenkt mer over det selv. Fremdeles så reagerer jeg ikke på at små barn kikker. De minste barna kommer jo stormende og vil se på rullestolen fordi de synes den er kul. De vil vite hva alle knappene er, hvordan jeg styrer osv. Helt greit. De spør jo, masse! Når de blir større så slutter de med dette, da står de bare og stirrer. Er de alene (uten en voksenperson i nærheten) så synes jeg fortsatt det er greit. Barna har kommet i en alder der de (fleste) er sjenerte, de tar ikke like raskt kontakt med ukjente voksne som før. De vet selv at de ser noe som er annerledes, men de vet ikke hvordan de skal håndtere det.

Men, når slike barn er i følge med voksne, da kjenner jeg at jeg blir litt irritert når de voksne ser hva som skjer, at barnet nistirrer, men gjør nada med det. Det er de voksnes ansvar å ta tak i situasjonen (barnet) og snakke med det, snakke om hva det ser og hva det er, og gjerne si at det er greit å spørre hvis det er noe det lurer på! For spørsmål er helt greit, spørsmål er bra. Nistirring er ikke bra. Og barnet lærer svært lite av stirring når det har blitt så gammelt. Det får jo ikke svar på hvorfor ting er som de er. Og det er de de lurer på disse kidsa, hvorfor sitter hun i rullestol? Hvorfor mangler den jenta ei hånd? Når de får svar på de spørsmålene så er jo egentlig alt greit, da stirrer de ikke mer.

Da jeg snakket med Alma i går så snakket vi nettopp om dette. At det var greit å være nysgjerrig på noe nytt, men at det ikke var greit å stå å nistirre på noen fordi de var litt annerledes. Hvis man lurer på noe, så må man spørre. Kanskje tør man ikke å spørre selv, men da går man til foreldrene sine og spør, og om de er med så kan de spørre for en. Også snakket vi om at hun likte jo heller ikke at folk stirret på oss når vi kom i rullestolen. Etter det var det null problem. Ikke noe stirring resten av dansinga.

Jeg mener at når et barn er så gammelt som Alma (fra fire år og oppover) så må foreldrene snakke med det om akkurat dette. Mange sier at jammen det er bare slik unger er det vettu, de må stirre for å lære. Det er jo bare et barn, barn glaner osv. Jeg er totalt uenig! De lærer ingenting av å stirre, de må få ting forklart!  Og foreldrene gripe inn om situasjoner utvikler seg til rene stirrekonkurranser. Ikke avfei det, ikke skyld på at det er bare et barn, en må tåle sånt. Og selv om et barn er vant til en person med en funksjonshindring, så vil det ikke dermed si at det aldri kommer til å reagere på lignende situasjoner. Alma hever aldri øyenbrynet om vi ser noen som sitter i rullestol, det vet hun så mye om at det ikke er behov for hverken å stirre eller spørre. Men når hun ser andre ting derimot, da er hun med ett på spørrer'n igjen.

Det ble en skikkelig moralprekenen en tirsdags formiddag det her. Jeg må bare legge til at når jeg blir irritert så er det ikke barnet som er målet for irritasjonen min, det er de voksne som ikke tar tak i situasjonen. I mange tilfeller vil jeg tro at de voksne også er redd for å spørre, redd for å ta kontakt (voksne kan være like intense stirrere!). Og det er nettopp dette som gjør at det blir en usynlig vegg mellom funkjsonsfriske og funksjonshindrede. Slike vegger må vi få bort, og den kan bare spørres vekk.

Én kommentar

Tanta til Beate

11.01.2012 kl.00:51

Enig. Glaning er ikke bra. Spørring er bra.

Skriv en ny kommentar

hits