Virkelighetsblogging. Og kalenderbilder.

Nå sitter jeg her med tekoppen min og hører på at stormene atter en gang hyler rundt hushjørnene. Jeg har ikke klaga mye før, men nå begynner det å bli nok kjenner jeg. Hvor er vinteren!?
Siden jeg er uten bil for tiden (og sikkert blir det ei stund inn i 2012) så bør jeg egentlig ikke be om snø. Men jeg klarer ikke å la være, jeg tar alt bortsett fra det dørgende triste været som er nå.

I ettermiddag var det juletretenning i barnehagen, men jeg fikk ikke akkurat julestemning, for å si det sånn. Alt foregikk utendørs, og da trompetfanfaren åpnet seansen så åpnet himmelens sluser seg også, og vi var gjennomvåte i løpet av tre sekunder. Alma koste seg sammen med barnehagevennen da, og fikk til og med godtepose av nissen.

Snille pappa/morfar var med oss på julegrantenninga og snille Roar leverte Alma i barnehagen i stormen i mårrest. Hadde det ikke vært for en snill familie hadde jeg aldri klart meg i vintermånedene. Selv om jeg har fått innvilga BPA (brukerstyrt personlig assistanse).

Det er dette som er noe av det negative med å ha BPA. Når man ikke har det, så planlegger man dagene ut ifra det man er vant til, det man greier/ikke greier. Og skal man noe ekstra en dag så sparer man krefter de foregående dagene slik at man skal greie å gjennomføre det man har planlagt. Da blir dagene forutsigbare.

Når man har BPA, så planlegger man dagene ut ifra at man har noen til å være der for å assistere/hjelpe til. Når da assistenten ikke kommer på jobb, noe som såklart kan skje, assistenter blir også syke osv, så raser på en måte hele dagen sammen, fordi man har planlagt noe som ikke kan gjennomføres alene. Hadde planen vært at leiligheten skulle rundvaskes, så er det som oftest ikke noe problem å utsette det til dagen etter. Men når planene inkluderer andre mennesker, forpliktelser osv, så blir dagene rett og slett veldig stressete, uforutsigbare og kaotiske, og når jeg blir stressa og bruker med krefter enn jeg har, så blir dagene etter også påvirket av at jeg har slitt meg ut. Det som stresser meg aller mest er når almating kommer i faresonen pga manglende assistanse. Å bli stående uten hjelp når Alma gleder seg til feks svømmekurs eller danseleik er ikke veldig moro. Heldigvis har snille besteforeldre (og Roar!) reddet oss gang på gang.

Det er ikke til å legge skjul på at en av årsakene til at jeg har vært så "stille" her på bloggen i høst er fordi jeg har vært kjempesliten fordi jeg har hatt for lite assistanse. Når man må porsjonere ut de kreftene man har, så er det helt naturlig at Alma står som nr 1 på lista. Jeg kommer etter det, og aller sist kommer blogginga. Men nå føler jeg at jeg er på vei til å komme tilbake til en helt grei bloggestim. Og det er jo i tillegg mye morsommere å blogge om koselige ting som juleforberedelser og sånt, isteden for å skrive om at man er sliten!

Men altså, når man har en fungerende BPA-ordning overgår de positive sidene ved BPA helt  klart de negative sidene. Likevel er det viktig å understreke at å ha BPA er ikke en dans på roser, det er store utfordringer og mye jobbing, og det bør alle de som vurderer å søke om BPA vite om.

Nå ser jeg på klokka og innser at jeg burde ha vært i seng for lenge siden. Får vel tusle i seng så jeg er klar for morgendagen. Forresten, bildene er fra kalenderen vår i år. Redd Barnas Julepakkekalender er super! Alma styrer på med figurene og synes det er veldig gøy å lage ting. Kan skrive mer utfyllende om vår erfaring med den ved en senere anledning, nå er det natta!

3 kommentarer

Kirsti Cath

06.12.2011 kl.05:36

Du har så rett og beskriver det godt, Guro! BPA er utvilsomt den optimale løsningen, for mange - men slett ikke alle, men det er sannelig ingen enkel løsning. Det er faktisk viktig at vi ikke bare rosemaler, men også er ærlige om de mange krevende sidene.

Det ser forresten ut til at dere har det toppers, du og småfrøkna!

God jul ønskes dere alle! :)

Tanta til Beate

06.12.2011 kl.11:09

Det må være krevende å planlegge hverdagens gjøremål når det inkluderer å ha behov for assistanse, for ikke å snakke om når hjelpen ikke er der. BPA er nok gull verd når alt går på skinner, men at det krever god logistikk og mye krefter betviles ikke.

Ellers syns jeg det er veldig greit med denne ferdimåka snøen, jeg!

Pia

06.12.2011 kl.22:18

Men man har jo lov til å nevne at man er sliten,da...

Vi digger den julekalenderen - åtteåringen og tiåringen gleder seg til hver dag:)

Skriv en ny kommentar

hits