Sta, staere, staest! Og rørt.

I dag har vi trosset værgudene (de har vært sinte) og hatt en fin dag ute i ruskeværet. Det var surt, mye mer enn jeg trodde før vi gikk ut. Bra jeg ikke fant det ut før vi var langt avgårde, ellers er sjansen stor for at det hadde blitt en innedag. Vi har vært på tur med min venninne/nabo og datteren hennes som er ett år eldre enn Alma. Vi gikk til barnehagen som er naboen til enda ei venninne. Barna lekte og vi skravvlet. Dvs, jeg kjeftet endel også... Jeg har nemlig et datter som er ganske utspekulert. Er det voksne i nærheten er det "kan du hjææææælp mæææææ", " æ klaaaare ikke" osv. Jeg vet at hun klarer. Det vet hun selv også. Derfor retter hun som oftest ikke klagesangen mot meg, for der er det ikke mye hjelp å få. Dermed måtte hun få hjelp opp stigen til sklia, hjelp over kanten på sandkassene, hjelp opp på benkene for å balansere osv. Så sto vi damene og snakket med ryggen til, og vips var hun oppi hytta i treet. Som hadde en stige opp til hytta. Jøss, klare hu stige? sa den ene damen.



Når hun skulle ned hadde vi en skikkelig "måle stahet" kamp, barnet og jeg. For hun kunne selvfølgelig ikke klatre ned stigen. Den slemme mora nektet å hjelpe henne. Det var snørr, det var tårer, det var hyling og rasing. Mora hjalp ikke til. Hun fikk tilbud om hjelp til å plassere føttene på stigen. Men det var selvfølgelig ikke bra nok, hun skulle jo løftes ned. Aldri i livet kjære barnet mitt. Til slutt ga jeg opp å gi hjelpsomme råd, jeg gikk unna og hun fikk bare sitte der å hyle. Da var det at fireåringen husket at jeg hadde med en dropsrull i rullestolsetet til Alma. Og hva skjedde da jeg ropte til Alma at nå kunne de få dele dropsene? Hun var såklart nede på et blunk.



Skuespillerevnene har hun ikke arvet fra meg, men sta kan jeg ikke nekte på at jeg er. Jeg har alltid sett på stahet som en god egenskap, men etter å ha fått en soon to be treåring i hus så vet jeg ikke helt lenger. Den staheten kan ergre på seg gråstein, den kan få en god tålmodighet til å falle sammen som et korthus og den får meg til å telle til 10 sånn ca 40 ganger per dag.

Men hun er nå god alikevel da, det stae barnet. For jeg har forklart henne at noen ganger er jeg veldig sliten, og da må hun ikke tulle (les: trasse) så mye, for da er det så lett for at jeg blir streng. Så i kveld da vi hadde badet og holdt på å smøre apobase (den fete varianten) på henne, la hun begge hendene sine, fulle av apobase, i håret mitt og rusket til. Jeg trodde jeg skulle eksplodere. Men jeg gjorde ikke det altså, isteden sa jeg med streng stemme "Alma!". Da så hun på meg med et medlidende blikk og sa "e du sliten no mamma?". *Smelt* ♥

Apobaseeksperten sover nå søtt, etter å ha spist kveldsmat i sofaen mens Emil svirret på skjermen. Jeg sitter med fett hår og ser på tv-aksjonen. Jeg blir rørt jeg. Rørt av at folk engasjerer seg for de som ikke har det så bra som oss. Rørt av å tenke på hvor sinnsykt heldige vi er som er født i Norge. Og hvor sinnsykt uheldige mange andre i verden er. Min Alma er jo verdens fineste (såklart). Det synes andre mødre over hele verden om sine barn også (såklart). Tenk om det hadde vært min Alma som satt i en flyktningeleir og ikke hadde hverken mat eller tak over hodet. Tanken er helt forferdelig og skremmende. Og nå blir jeg rørt igjen.
Alle sammen: gi så mye dere kan til tv-aksjonen!!
(eller andre hjelpeorganisasjoner. Velg noen som er troverdige og gi, gi, gi!)

4 kommentarer

Pia

24.10.2010 kl.21:17

Det synes jo ikke på bildene at dere hadde ruskevær! (Bortsett fra regnjakka, da, det var evl et hint...)

Ungene våre er veldig heldige, ja. Vi klarer vel ikke helt å sette oss inn i hvordan veldig mange andre har det.

Guro

24.10.2010 kl.21:48

Pia: det er fordi bildene ikke er fra i dag :) Raska bare sammen noen utebilder jeg hadde, har ikke tatt bilder på evigheter...

Elisabeth, innerst i veien

25.10.2010 kl.00:15

Herlig snuppelure det der. ☺

Vi har gått med bøsse i dag og møtt masse hyggelig folk med stor giverglede. Dette er dagen for refleksjon og vi er utrolig heldige som bor i trygge Norge.

Tanta til Beate

25.10.2010 kl.02:46

Kjempebra beskrevet - og jeg kan levende se for meg apobaselook`en!

Skriv en ny kommentar

hits