Stille etter stormen...

En ting jeg har funnet ut i den siste tiden, legekontorene er for folk som planlegger å bli syke. Vi som blir tatt på senga av basillene som plutselig hopper inn i kroppsåpninger og inntar kroppen, vi har rett og slett ingenting på et legekontor å gjøre. Om man da ikke vil vente der i 5 dager for å få treffe legen sin. Og det gidder farsken ta meg ikke jeg!

I går ringte jeg fastlegekontoret vårt, tidlig på dagen (forrige gang ble jeg skjelt ut fordi jeg kunne tro at jeg ville få time når jeg ringte seint på dagen!..), og jeg slapp unna med ti minutter i telefonkø. Alma hostet bare verre og verre, og det hørtes ikke bra ut inni brystkassa hennes. I tillegg hadde hun feber, igjen, og jeg fant ut at nok var nok, nå må vi få sjekket om det er noe annet enn de vanlige barnehagebasillene.
Men å få time til legen var da mildt sagt umulig. Å få time samme dag var da heller latterlig å spørre om (fikk jeg følelsen av), de hadde akuttimer neste dag, men det kunne jeg liksågodt droppe, for jeg kom aldri til å få komme inn da heller. Men jeg kunne få time på mandag da, klokka tre.

Jeg prøvde å forklare at Alma hadde hanglet i tre uker, hostet og ble aldri bra. Og i tillegg kom feberen tilbake hele tiden. Matlysten var det så som så med. Og nå hadde hun en svært stygg hoste og det surklet i brystet hennes og hun hostet opp mengder med slim.
Hva var rådet jeg fikk? Gi henne rød saft. Og vent å se til mandag.
Dama i telefonen begynte å legge ut om hvilken rød saft som var best, men da kuttet jeg tilgangen til hjernen min, for jeg var pokker så irritert.
Greit!, sa jeg, og la på røret.

Jeg føler meg ikke akkurat så høy i hatten når snuppa ikke er frisk, og hvertfall ikke når jeg ikke vet hva som feiler henne. Det er ikke morsomt å se på at hun ikke har det bra.
Og når de man søker råd og hjelp hos svikter, ja da føler man seg rett og slett veldig alene og forlatt. Og da blir jeg sint, for sånn skal det ikke være.

Å vente til mandag ettermiddag med å få henne sjekket var hvertfall utelukket, så da legevakten åpnet ringte jeg dit, og fikk komme samme kveld. Snuppa var litt rød i det ene øret, litt rød bak i halsen, hovne kjertler i halsen og bronkitt. Litt av alt førte til at hun fikk en penicillinkur. Rakk akkurat å svippe innpå apoteket før det stengte for kvelden. Mormora føyk inn i det sekundet jeg stoppet bilen utenfor kjøpesenteret.
Så nå har vi Apocillin morgen, middag og kveld. Det skal bli et sabla strev å få det i henne etter hvert, for det smaker visst pyton, og det tar vel ikke lange stunden før hun kniper igjen når jeg kommer med sprøyta. Får pønske ut forskjellige måter å få det i henne på.

Dagen i dag har vært preget av at om jeg er mer enn en meter unna snuppa, har hun sett sånn ut:
dscf3153
dscf3155
"mammaaaaaaa, jeg vil ikke leke aleneeeeeee".....
(jordbærlua er på plass i dag og forresten....)

Hun har kort og godt vært som en klegg på meg. Jeg har farsken ta meg ikke fått gjort en skit. Har hatt mye skriving på dataen jeg skulle ha gjort unna, men det ender i et ramaskrik etter tre sekunder. Om hun da ikke får sitte på fanget mitt og hamre vilt på tastaturet, og da er jeg like langt...
Nå skal jeg nyte noen timer alene. Snuppeluren er lagt ned, og sover søtt. Bare avbrutt av hosteanfall nå og da.
Tror jeg skal sprette ei colaflaske og lime meg til sofaen, det har jeg jammen meg fortjent etter denne uka!

2 kommentarer

Yong

16.02.2009 kl.01:17

Hehe - kjempe søt da! Jeg har det samme problemet innimellom...

Emi

16.02.2009 kl.16:19

stakkars deg!Det kan være tøft ja! Skjønner at det er skummelt hver gang hun er syk, jeg tror det er et innebygd instinkt som er vanskelig å ignorere.

Skriv en ny kommentar

hits