En ulykke kommer sjelden alene.

I dag har jeg fått nok av vann. Som ligger utover gulvet mitt.
Tror nesten jeg er under en eller annen forbannelse, for i dag ser det ut som alle mine elektriske maskiner har bestemt seg for å ta kvelden. Det er hyggelig når alle finner ut at de skal gjøre det samtidig!
Først skjedde det ting på vaskerommet. Jeg hadde satt igang en vaskemaskin med håndklær tidligere i dag, og mens vi hadde besøk av noen venninner av meg som ikke hadde mulighet til å komme på Faffens bursdag forrige helg, tok jeg en dopause. Vaskerommet ligger vegg i vegg med badet, døra er rett ved doen. Da jeg satt der og lot tankene fly, hørte jeg noen klikkelyder. Som ikke hørte hjemme hverken på badet eller vaskerommet. Da jeg åpnet døra til vaskerommet så jeg at vaskemaskinen hadde stoppet, og programhjulet klikket seg rundt. Og rundt. Og rundt. Det stoppet jammen meg ikke. I tillegg la jeg merke til at maskinen var fylt med vann. Great...
For å gjøre en lang og kjedelig historie kort, så startet ikke maskinen uansett hvilket program jeg satte den på. Måtte åpne filteret til slutt, da rant alt vannet ut og ned i sluken. Fikk satt på sentrifugering, men vannet som kom ut av klærne ble værende i trommelen. Mamma måtte ta med hånddukene å vaske dem på nytt til seg. Maskinen min står der og venter på at jeg skal finne på et eller annet å gjøre med den.

Og så, etter at Faffen endelig hadde sovnet (hatt battle of the sheets i kveld, mer om den senere...) og mamma hadde gått til seg, satte jeg meg ned foran dataen.
Da legger jeg merke til en rar lyd bak meg. Men så blir den borte og jeg tenker ikke mer over den. Det går ei stund, og jeg fordyper meg ned i dagens aviser på nett, og kikker innom noen blogger jeg liker å lese. Da er lyden der igjen. Og jeg tenker "åh nei", for den lyden kjenner jeg jo! Tar et blikk på gulvet bak meg, og sukker høyt. Foran kjøleskapet danner det seg en fin og stor dam. Og lyden av is som løsner på innsiden av kjøleskapet svisjer i ørene mine.

Å skrive ordene og setningene jeg hadde i hodet i det øyeblikket, egner seg ikke til å bli gjengitt her.
Det jeg kan si er : hvor er den rike onkelen i Amerika? Er det ikke i slike øyeblikk han skal komme ridende på sin hvite hest å redde en slektning i nød?!

Tenkte ikke det nei...

Én kommentar

Veronica

23.11.2008 kl.22:26

Huffda. Nei, den der rike onkelen dukker ikke alltid opp når man vil. Eller aldri får man heller si...Håper det ordner seg!

Skriv en ny kommentar

hits