Til Marita

Jeg har aldri dedikert et blogginnlegg til noen før, men nå følte jeg at det var på sin plass. Og det første, og kanskje eneste spesialinnlegget går til Marita. Marita, jeg vet du har ventet lenge på og høre om landsbyer uten vann og strøm, og jordhytter, så dette er en hilsen fra meg til deg. J

 

Påskeferien her i Ghana varer i hele to uker, og da hadde vi besøk av dattera til Joe, som til daglig bor i Togo. Da påskeferien var over kjørte vi henne tilbake til Togo, hun bor i hovedstaden Lome, og samtidig skulle vi besøke mora til Joe som bor i en village ca en time fra Lome. Jeg har aldri vært i Togo før, og øynet store håp for å få flere stempel i passet. For stempel i passet,det er stas. J Jeg ble ikke skuffet, på tur til Togo fikk jeg hele 5 stempel og to klistremerker. Nå var det mye styr og rot på grensa, skal innrømme det, men etter og ha kommet gjennom hele immigrasjonsmølla var gleden over de uttallige stemplene så stor at jeg glemte all svette og irritasjon. Onkelen til Joe var også med, han skulle møte noen i den villagen vi skulle til. Han hadde med seg pass, mens Joe har ikke fått passet sitt enda, så han reiste med studentbeviset sitt?

Da jeg sto på grensa i kø, svettet og var egentlig ganske lei, så kommer det en mann gående mot meg. Ser ut som en helt vanlig ghaneser, sikkert i begynnelsen av 30- årene. Plutselig stopper han rett foran meg og sier; ?hei, er du fra Norge? på kav østlandsk. Først så klarte ikke hjernen min og oppfatte at det faktisk var norsk han snakket, så jeg sto der bare og så dumt på han. Men så klarnet det, og det var så artig å snakke norsk igjen, at jeg hadde lyst til å

kaste meg rundt halsen på fyren. Han var nordmann gitt, bodde i Oslo, og var på ferie her. Han skulle innom Burkina Faso, og så var det hjem til Norge.

 

Togo var veldig forskjellig fra Ghana, hadde ikke trodd på forhånd at det skulle være noe særlig forskjell, men det var det. Mer fattigdom, mindre utviklet og kaotiske tilstander overalt. Og bare det og ta ut penger der var så å si umulig. Jeg reiste med visa kortet mitt, og regnet med at det var helt greit. Men for det første så var det nesten ingen minibanker der, i Accra er jeg vant til at de er overalt. Men i Lome var det bare enkelte bankbygg som hadde det. Og det viste seg at de tok ikke visakort. Til slutt fant vi bygningen til den største banken i Togo, og jammen var det ikke et visamerke på automaten. Men.. Den hadde ingen kontakt med utlandet pga tekniske problemer pga strømkutt dagen før?

I Togo er det nesten ingen Tro-Tro?er. Men de har moped-drosjer. Og milde himmel sier jeg bare, for et kaos! En milliard mopeder, lastet med opptil 4 personer, kjørte som noen maniacs overalt! Det var ikke bilene som eide veiene der nei.

Men vi var ikke lenge i hovedstaden. Etter å ha gitt opp minibank letingen, kjørte vi til Adangbe, som er navnet på villagen vi skulle til. Jeg visste på forhånd at det ikke var strøm eller vann innlagt der. Men pytt pytt, det går da bra for ei natt. Det jeg ikke visste, var at jeg skulle tilbringe natta på ei stråmatte på et murgulv, i et steikhett rom. For; ingen strøm = ingen vifte. Og de har ikke akkurat konstruert husene sine så det er noe lufting og snakke om.  Huset vi lå i bestod av små rom, der familiemedlemmer hadde ett rom hver, og et samlingsrom, der jeg lå? I tillegg var det et kjøkken utenfor rommet til mora til Joe, det var laget av strå. Og dusjen var et lite avlukke på gårdsplassen, som en også brukte til do når en skal bimmelim. Bommelom foregikk i et lite hus laget av kumøkk utenfor gårdsplassen. Det var veldig viktig og ikke hilse på noen før en hadde gjort sin bommelom om morgenen, det var uhøflig. Der dreit jo jeg selvfølgelig på draget da. Men jeg regner med at de ikke tok det så alvorlig siden jeg bare er en teit obroni..

 

Vi ble servert mat da vi kom frem. Det var en klump med noe mais-deig-lignende på et fat, og ett fat med saus. Alle satt og rev av biter av deigen, dyppet i sausen, og spiste. Med fingrene, av samme fat. Da er det bare å spise uten og tenke. ?tralala, jeg ser ikke at du slikker deg på fingrene før du tar på den deigen jeg også spiser av, ingen bakterier her nei, tralllalalallaaa??

I tillegg så dusjet vi da vi kom frem om kvelden. Veldig, veldig godt etter å ha svettet i en bil i 5 timer. Men, i den villagen er det tabu og bruke såpe om kvelden. Vasker du deg, må du raska på å skylle den av. Jeg visste ikke helt hva som kom til og skje, men jeg vasket meg med rakettfart jeg. Senere kunne Joe fortelle at årsaken til at det er tabu, er at slangene flyr fra tre til tre om kveldene/natta, og hvis du dekker kroppen din med såpe, vil de komme og slikke såpa av kroppen din. Og spyttet til slangene, det kan ødelegge kroppen din. Alt jeg tenkte på da han fortalte dette var; iiiiiiiiiik, det er slanger her!!!

Og, det er ikke lov til å plystre om kvelden, da inviterer du spøkelser.

Jeg overlevde både natta og de flyvende slangene, våknet en smule mørbanket, det skal jeg innrømme. Joe hadde derimot ikke sovet ?the floor is too hard, and I don?t like the scent here?. For de som kjenner meg, så vet dere at jeg har verdens dårligste luktesans, så jeg ante ikke hvordan lukt det var han snakket om. Da kunne han fortelle at det bodde flaggermus oppunder taket, og urinen deres stinket. Og når jeg hørte etter så kunne jeg jammen høre kreaturene romstere rett over oss. Jaja..

Etter frokost, som bestod av enda en deigting med slimete suppe, gikk vi rundt i villagen og så oss omkring. Tiltrakk et lass med unger som fulgte etter oss som vanlig, ellers var det stille og rolig der. Vi hadde planlagt at vi skulle dra i rett tid, for å komme hjem før det ble mørkt. Men det skar seg jo selvfølgelig, pga av at Joe måtte dra rundt og hilse på halve villagen før han dro (det bodde mange folk der ass..), og da vi stoppet hos broren hans i Tsevie (på vei til Lome), ?kom han borti? billysknappen med fingrene da vi stoppet, slik at da vi skulle dra, var batteriet flatt.. Great. Etter to nye stempel på grensa, kjørte vi straka veien til Accra.

Eller, straka og straka fru blom. En av Joes brilliante ideer, slo som vanlig, ganske så dårlig ut for oss. Fetteren hans jobber i tollen her i Ghana, og han lånte bilen til en annen fetter av Joe, som står parkert her hos oss. Da han brukte den klistret han et ?Customs Staff? klistremerke i frontruta. Da han leverte tilbake bilen tok Joe klistremerket og limte det på min bil ?because then nobody dears to stop us?. Jommen sa jeg smør... Noe så sabla styr det ble. Tollerne spurte jo hvem som jobbet i tollen, og først oppga han et navn på en person, tollerne ringte den personen, og spurte om han eide bilen. Han visste jo ikke hva tolleren snakket om.... Så oppga Joe navnet på fetteren sin isteden, Momoni. Men da var det jo allerede litt sent på en måte, så tollerne var skeptisk ja. Etter en halvtime med diskusjoner kunne vi endelig kjøre videre, etter og ha fått en skjennepreken om at det var ikke noe smart og lyve til tollere.... Videre ble vi stoppet ca 4 ganger til av tollere på vei til Accra, og til slutt innrømmet Joe at klistremerket var en dårlig ide. J

Da vi kom hjem hadde Judith laget FuFu med groundnutsoup,  og etter det ar det rett til sengs.

Selv om det var interessant og oppleve noe helt annet, så må jeg bare si, vann og strøm, ja takk!
image31
Dusjen. Det her e dessverre det eneste bildet jeg fikk lasta opp... Ska proev flere paa en anna internettkafe!

2 kommentarer

01.05.2007 kl.23:00

Koslig du sender et spesialinnlegg til meg da Guro! Takk for det. Det var det jeg sa, slik er det i Afrika...Jeg hadde rett allikevel da. Det hadde ikke vært noe for meg det der nei. Du er kjempemodig!

Cec

03.05.2007 kl.16:52

Utrolig morsomt å lese!!! :)

Skriv en ny kommentar

hits