Ut på tur, aldri sur. Og andre festlige historier fra Ghana...

Etter å ha tilbrakt størsteparten av tiden her i Ghana i og rundt Accra, bestemte jeg og Joe oss for å ta en tur til Akosombo ei helg. Akosombo er demningen som demmer opp Volta, den nest største oppdemmede innsjøen i verden, bare slått av en kinesisk sølepytt. Da vi var her for snart tre år siden var vi der, og jeg kan ikke huske at jeg tenkte ”wow”, men en tur er en tur, og på tur har en det alltid hyggelig. Trodde jeg… Bella, som er navnet på bilen min, har oppført seg ganske eksemplarisk den siste tiden. På fredagen rusket hun litt da jeg skiftet gir, og det kom noen rare lyder, men pytt sann tenkte jeg, hun stopper nå ikke lenger. Fredag kveld var vi forresten ute sammen med de som leier leiligheten over oss, et par fra Tyskland, der dama er her ifra Ghana. Vi dro til Next Door, en restaurant ved sjøen. I helgene er det live musikk der, og det er en yndet plass for kvitingene her i Accra. Og for Ghanesere som vil få seg en god latter når de ser på de latterlige dansingen til de teite kvitingene.. Og på fredag tror jeg at vi fikk det mest latterlige synet hittil. Sitter her og tenker hvordan det best kan beskrives, men er tom for ord. Når en er blitt vant til å se på ghanesere som ser ut som de er født med ei innebygd rytmemaskin, så blir det en smule annerledes å plutselig bli vitne til skandinaver som rister vilt på dansegulvet. Vida, den tysk/ghanesiske dama som bor over oss kom vaklende av dansegulvet mens hun brølte av latter. Hun sa at hun måtte gå av dansegulvet fordi hun var redd for at ei hvit dame skulle slå henne ned for hun fektet så vilt med både armer og føtter. Og en svensk guttegjeng drev med noe som så ut som en blanding av fugledansen og the ketchup song.

Jeg sier det bare, når en ser sånt, er det rart en får sperrer mot å bevege seg ut på dansegulvet?!? ”Come on, lets go and dance Guro, just move the way I do”. Nooooooooooo!!!

Men anyway, lørdagen etter var det avreise Akosombo. Etter å ha kjørt ut på motorveien mot Tema, kjørte vi vel en sånn ca 7 km, før det kom noen merkelige lyder fra motoren, og plutselig ville den ikke bytte gir gitt. Og å kjøre i 2 giret går egentlig ikke så veldig raskt. Vi kjørte inn til siden, og da Joe åpnet motoren veltet det røyk opp. Etter å ha spekulert litt, kjørte vi i slow motion til vi kom forbi en fitting shop. De mekket litt oppi motoren, og alt var fikset ifølge dem. Nok en gang entret vi motorveien, og nok en gang skjedde det samme, giret ville slettes ikke skifte fra 2 giret. Nå hadde vi kommet helt frem til Tema, som er ca 2 mil fra Accra. Først var vi på ett verksted, i stekende sol, holdt på å renne vekk. De måtte få assistanse av et annet verksted, så vi kjørte mellom to verksteder der ei vending. Skiftet ut all giroljen med ny, og de skrudde litt og klødde seg litt i hodet, og til slutt fikk vi beskjed om at det var fikset, nå var det ikke noe problem å komme seg til Akosombo nei.

Vi startet på ny frisk med godt mot. Satte på musikk og sang med. Vi kom jo et lite stykke på vei og da, før alt bare raknet nok en gang.

Vi startet rundt elleve på formiddagen, nå var klokka blitt over fire, og det begynte og bli mørkt, og mørke skyer med torden og lyn nærmet seg faretruende. Jeg var lei hele skiten. Der og da bestemte vi at vi gidder ikke å prøve å kjøre mot Akosombo engang, vi finner et hotell i nærheten. Den medbrakte Bradt Guiden kunne fortelle oss at det var to hotell i nærheten, Shai Hills Hotell var helt OK, men de hadde en uvennlig betjening og ikke noe restaurant. Vi kjørte nå dit likevel siden det var nærmest. Da Joe gikk ut for å spørre om det hadde matservering der, fikk vi erfare at den uvennlige betjeningen fortsatt jobbet der, derfor kjørte vi videre, mot Marina Hotell, som hadde fått en bedre karakter av guiden. Men, Marina lå langt borte det… Vi kjørte og vi kjørte, med lynene haglende ned ved siden av veien, og bilen gikk bare saktere og saktere. Faktisk så stoppet den helt opp flere ganger. In the middle of nowhere. Og ikke nok med det, Joe plukket opp to alkiser som skulle vise oss veien til Marina. Og da stoppet bilen totalt. Da de gikk ut igjen startet den, så Joe sin konklusjon var at det var to djevler som hadde vært inni bilen vår.

Men uansett, etter å ha kjørt laaaaaaaaangt, kom vi frem til Marina Hotell. Bare for å finne ut at der var det en STOR konferanse, så alle rommene var opptatt. Konferanse, in the middle of nowhere, er det mulig!?!?!

Fra da av dalte humøret vårt nedover i en forrykende fart. Egentlig var vi både sulten og tørst, men etter at de sa at restauranten på hotellet også var fullbooket, satte vi oss i bilen, satte giret i 2, og sneglet oss hjemover. Rundt klokka 8 var vi hjemme i Haatso igjen, sultne, tørste, gjennomsvette, møkkete og drittleie hele Bella. Men, uttrykkene i ansiktene på Veronica og Yngvild da vi åpnet døra (som satt i sofaen og så på tv og trodde av vi var i Akosombo), var priceless!! J

Bella står nå på verkstedet til Ghana Customs. Søskenbarnet til Joe jobber der og har forbarmet seg over henne. To be continued….

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits